I FADERENS OG SØNNENS OG HELLIGÅNDENS NAVN
 ”Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden, som det var i begynnelsen så nå og alltid og i all evighet. Amen” …lyder det vi kaller vårt ”lille Gloria” – de ordene som avslutter hver salme eller salmestrofe, og gir bønnen, klagen, handlingen, eller lovprisningen en retning og et mål.
Det har aldri vært meningen at Kirkens tro på Den ene Gud i tre personer blott skulle være tankespinn eller høytsvevende fabuleringer.
Kirkens tro er i rett forstand ortodoks fordi den har noe med sann lovprisning å gjøre, og den er katolsk fordi dette dreier seg om gjenkjennelse; at kristne fra all verdens steder i vår gudstjeneste, i vår tilbedelse, kan gjenkjenne sin egen tro på Den Éne Gud; Fader, Sønn og Helligånd.
Kirkens lære er sterkt knyttet sammen med det vi kan kalle troens innside; overgivelsen, tilbedelsen, det kristne livet.
Når Kirken markerer og definerer sin tro gjennom formuleringer i Skriften – og senere også på Kirkemøtene – er dette fordi hun vil vise at Kirkens levende tro retter seg mot en levende, virksom, handlende Gud og ikke en filosofisk idé, et eventyr eller noe sagn.
Gudstroen har konsekvenser for tilbedelsen, livet og på livet med hverandre.
Les mer her ...
|
