Gudsteneste i Saudasjøen kapell

Søndag 27. april kl. 14:00 blir det også gudstjeneste i Saudasjøen kapell v/ Asle Dingstad. Alle er hjertelig velkommen.

KRISTUS ER OPPSTANDEN! 
HAN HAR VUNNET OVER DØDEN!

Dette året feiret Sta. Sunniva misjon påskenattsmesse for første gang – om natten.  Allerede i fjor feiret vi vigilien, men da tidligere på kvelden.  I år skinte påskelyset klart i kirkerommets mørke, og lyset spredte seg i rommet gjennom de troendes lys ble tent fra påskelyset.  Etter velsignelsen av påskelyset, gikk menigheten inn i kirken, og diakonen sang den store Påskelovsangen – Exultet:  ”Fryd deg!”   Kristus er oppstanden!  Han har vunnet over døden. 

Prekenen som følger var den som lød i kirken denne natten; etter lesninger fra Det gamle testamentet.  De to Herren Kristus møtte på veien til Emmaus fikk den merkelapp av Kristus at de var ”trege til å tro” (Luk 24) fordi de ikke så at Skriften selv forkynte Herrens død og oppstandelse.  Alt var forutsagt av Gud selv, og gitt til kjenne gjennom åpenbaringen: i ord og handling!

Velsignet påske!

DETTE ER NATTEN
Mørket er ikke mørkt for deg, og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset

Kjære!

Idet mørket hersker rundt oss, samles Guds folk. Det er ikke fordi vi har noe å skjule og fordi vi har tatt noe som ikke er vårt. Vi samles mens mørket hersker for selv å skue Salmistens spådom og evangelistens ord om oppfyllelse:  “Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.”

  Hvem er ikke dette sannhetsordet peker på, om ikke på Herren Jesus Kristus.
Påskenatten er den natt da dette skriftord lyser opp - ja, opplyser hver troende sjel. Dette ordet hadde hele tiden vært en realitet, fordi ham skriftordet peker på er verdens lys, og den som kom til tro på ham da han vandret med sine disipler, de lovet Jesus “livets lys”. 
Hva betyr ikke “livets lys” annet enn Helligåndens gave Herren  gav løfter om og som gir nytt liv til hjerter som er blitt dvaske , dorske og dårlige ved synd og død?  Hva er ikke “livets lys” annet enn troen som opplyser og viser oss Herren Jesus Kristus som Veien, Sannheten og Livet?  
Herren Jesus er den Soloppgangen gamle prest Sakarja sang om, den som hadde sitt utgangspunkt i Guds miskunn og kjærlighet til oss, og som ble sendt for å skinne for oss oss som sitter i mørket og i dødsskygge.
Påskenattens messe er alle “gudstjensters mor”, fordi dette er den natt da Kirken i handling og i ord feirer det alle de andre gudstjenester handler om. Ingen annen gudstjeneste i kirkens hellige år har en slik dramatikk over seg som denne natt. Ingen annen gudstjeneste gjør frelsels drama så synlig og forteller så tydelig hvem vår frelse er knyttet til:   Herren Jesus Kristus. Han tilbyr å føre oss fra vantro til tro, fra mørke til lys, fra død til liv, fra forgjengelighet til uforgjengelighet. 
Dette er den natt da vi føres bort fra slaveriet, gjennom døden i Sivsjøen, næres av himmelbrød i ødemarken og der vi blir vist frukter fra det lovede landet som venter oss, slik gudsfolket i Den gamle pakt fikk se frukter fra det land som var blitt lovet dem; førstegrøden av vinranker, granatepler og fikener - alt sammen tegn på at Guds løfter taler sannhet!
Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, blir også presentert for førstegrøden fra Det lovede land!  De løfter som Herren gav, var sanne:
Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?  Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa tl dere mens han ennå var i Gallilea: “Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.”

Moses ble sendt til Farao for å gi Israel fri til å feire Gudstjeneste.  Ved å feire gudstjenste ble Israelsfolkets stilling som Guds folk manifistert og gjort synlig. Samtidig pekte gudstjenesten ut over seg selv og mot det land der Gud hadde sin bolig og det folk igjennom hvem Guds løfter til Abraham skulle oppfylles: “I deg skal alle slekter på jorden velsignes.”
De tre kvinnene bar vitnesbyrdet om Den nye pakt videre til de 12 som som fremfor alt skulle bære frem for Den nye paktens gudsfolk førstegrøden i den nye virkelighet og det nye land:  Vindruer som knuses og som for oss blir Kristi blod. Himmelbrød som brytes og som for oss blir Kristi legeme. 

Han er førstegrøden av Den nye pakt! Han er den levende blant de døde! Han er Den nye paktens Jesjhua som fører oss gjennom vannet og inn i det land der Gud Herren skal bli alt i alle ting.

Utfordringen er gitt oss: på samme måte som Israelsfolket, de tre kvinnene og apostlene må vi ta stilling om vi vil vende ham ryggen eller gå med Gud i lydighet, tro, hengivelse og kjærlighet - og i vårt mørke bryte ut i lovsang: Mørket er ikke mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset!  Du som med Faderen og Ånden, var, er og blir den ene, sanne Gud fra evighet og til evighet.

HAN DØPES TIL DØDEN SÅ VI KAN DØPES TIL LIVET

Denne store dag skal folkene holde hellig: I dag førte stjernen de vise menn til stallen. I dag er vann blitt til vin til bryllupsfesten.  I dag ville Kristus la seg døpe i Jordan til vår frelse.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn!

Kjære brødre og søstere i Kristus!
   Det er tre motiver som preger Åpenbaringstiden: da Jesus lot seg døpe av Johannes Forløperen i Jordanelven, vinunderet i Kana i Gallelia og vismennenes besøk i stallen. 
  Fellesnevneren for disse tema er tydelig:  Gjennom de vise menn, vinunderet i Kana og gjennom dåpen i Jordan gir Gud seg til kjenne gjennom Sønnen, Jesus Kristus!  Gud åpenbarer seg.  Vi feirer disse fester, for at vi, som hans disipler den gang, skal se,  tro og si!

   Johannes Døperen et vitne om denne Guds Åpbenbaring.  Det er som vitne om Jesu guddommelighet, hans menneskevordelse og oppdrag at Johannes Døperen presenteres i Johannesevangeliet – og ikke som refseren og domsprofeten:  Døperen var ikke selv Lyset, men skulle vitne om Lyset.  Døperen var røsten, mens han som skulle komme var Ordet som gav røsten mening.  Døperen døpte i sin tid med vann, men pekte på Ham som fremdeles døper med vann og Helligånd.
   De andre evangelistene røper for oss at Johannes kun motvillig går med på å døpe Jesus.  Hvorfor skulle Forløperen  døpe ham han ikke var verdig å løse sandalremmene for? 

   Også evangelisten Johannes understreker at det er Gud som gjør Jesus kjent for Johannes.  Alt det han sa, var det gitt ham av Gud å fortelle om.  Dette hadde Faderen latt Johannes se.  Johannes så.  Han har derfor noe å si oss.
     Jesus lot seg ikke døpe for å  gjøre bot for for levd liv.  Hva skal han som var fra begynnelsen av, som er hos Gud og selv er Gud gjøre opp for?  Han lot seg ikke døpe i vann for selv å få del i et nytt liv, men for å gi oss del i ett nytt liv – gjennom vann og Ånd.

   Allerede GT om dette. I fortellingen om Gudsfolkets redning gjennom Det røde hav, og om klippen Moses slo på for å gi vann til å slukke folkets tørst, gjør Gud kjent sin vilje og plan til frelse. 

   Kirkens vitnesbyrd står i klartekst:  allerede her virket Kristus for å gi lys i mørke og liv i død
.  Johannes Døperen sier:  ”Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg”. 
  
    Jesu dåp var ikke innledningen til et nytt liv som Guds Sønn. Det var han allerede fra opphavet av, og det var som Gud av Gud han tok bolig i den salige og evigjomfruelige Marias morsliv. 

   Dåpen han ble døpt med, var derimot innledningen til den tjeneste som kun Guds Sønn kan gjøre:  gi frelse! Bare han er gitt makten til å føre fra død til liv og fra mørke til lys!  Han er Herrens lidende tjener, ham profeten Jesasja spådde om skulle såres for våre overtredelser og knuses for våre misgjerninger.  Det var på ham straffen skulle ligge, for at vi skulle få fred.   Det er ved hans sår vi har fått legedom.

   Jesus selv knytter dåpen er knyttet til korshendelsen, til sin død og oppstandelse: ”En dåp må jeg døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført!” På samme tid som påskelammet slaktes i tempelet, dør Jesus på korset.  Gud åpenbarte det for Døperen, Døperen  sier:  ”Se Guds lam som bærer verdens synd!”

     Det er med denne dåp vi er døpt, slik den hellige Paulus skriver: ”For i dåpen ble dere begravet sammen med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde.”
  Der Herrens oppgave hadde korset som mål, der er korset utgangspunktet for vårt kristenliv.
    Dette er vårt nye livs fødsel.  Ved at Han lot seg bade i vannet, renset han det slik at det kunne være et bad til livet for vår del: til et liv i hellig tjeneste. 
 
   I overenstemmelse med  det Kirkens fedre forkynner fra fortellingen om Herrens dåp, synger hymnedikteren med disse ordene:

Helligblevne dine Vande / hemmelig nu ledes hen / til de kristnes     Døpefonte; / ved hver nyfødt Kristen dåp. / det, de engang blev da          Kristus, / døbtes, vorder de igjen.
      
Helligåndens Due Troens / Øjne ser den Dag i Dag, / og for Troens       Øren lyder / til de banges Trøst og Haab: / Denne er    min Søn, min        Datter, i hvem jeg har Velbehag.

   Innledningsvis ble det nevnt at Epifanitiden preges av tre tekster som alle åpenbarer Kristus.  De samme tre tekster forteller noe om det å leve som Kristen:  innledningsvis ble vi døpt i vann og Guds pakt beseglet med Helligånd.
   I Kirkens midte nærer han oss med et måltid med den herligste vin, og viser seg som Ham som var sendt til vår frelse.
  

Forenet med alle mennesker av alle folkeslag, symbolisert ved De tre vise menn, kneler vi i tilbedelse for Ham som tar kjød til vår frelse. 
TIL ÆRE FOR SØNNEN  SOM MED FADEREN OG DEN HELLIGE ÅND VAR, ER OG BLIR DEN ENE SANNE VESENSENE GUD, FRA EVIGHET OG TIL EVIGHET.

SALIG ER MARIA, ÅPEN FOR SIN GUD
”Hill deg, Maria, full av nåde. Herren er med deg”

1. ”Hill, deg Maria, full av nåde”
sa engelen til Maria.  Der Gud rører med sin finger, der er intet umulig. Han som har skapt oss, formet oss i mors liv, skal ikke han kunne gi oss del i evig liv gjennom vann og Ånd? Skal ikke han kunne gi oss av seg selv, skjenke den tilgivelse som ber om det, og gi del i en sammenheng og et fellesskap med ham og hverandre?

   En av tidens velbrukte ord, er ”målstyring.” Ved å ha øye for hva vi ønsker å oppnå, kan vi finne virkemidlene for å nå dette målet.

   Gud har også satt seg et mål. Apostelen Peter skriver om dette målet i ett av brevene sine: ”Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” Dette er målet. For å nå dette målet, bruker Gud mennesker.
                              
   Herren har det største for øyet, men begynner i det små: hans starter med å utfordre enkeltmennesker – som Bibelens Abraham, Sara, Hanna og Moses, apostlene, martyrene, Kirkens hyrder og bekjennere. Gjennom disse menneskene har Gud vist oss at for Ham er intet umulig. De fant nåde for Guds åsyn. ”Hill deg Maria, full av nåde”
   
2. ”Velsignet er du blant kvinner”
   Av disse mange menn og kvinner, er Jomfru Maria den største. Hun er gitt navnet ”størst blant kvinner” for hun er i sannhet ”Guds Mor.”  Men først og fremst var hun åpen og lydhør for hva engelen sa henne: ”Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn.”
 
   Det er hennes ”ja” til Guds budskap som gjorde henne salig. Å være salig, er i troens lydighet å fylle den plass og oppgave Gud gir oss. I bunn og grunn kan vi vel si å være salig er å bygge på, og handle ut ifra at ”intet er umulig for Gud.”

   Jomfru Maria er åpen og lydhør. Og hennes ”ja” var sagt i lydighet. Dette lydige ”ja” styrte hele hennes liv, valg og avgjørelser. Derfor er hun salig.
    På bakgrunn av dette ”ja”, ”fiat”,  til Guds oppdrag, er hun av Kirken gitt ærerike titler som ”Guds Mor” og ”Gudfødersken”. Dette er titler med ”svung i”.  Likevel peker disse titlene mer på Ham som skulle vokse i hennes morsliv, enn på Jomfru Maria selv.
  Det er Ham som var oppfyllelsen av Guds gamle løfter. Det er Ham som skulle ta sette på sin far Davids trone og være konge for evig tid.  Hun kalles med rette ”Guds mor” og ”Gudfødersken,” fordi Han i sannhet er ”Gud av Gud.” Gjennom å gi henne ære, ærer vi Ham hun fødte, svøpte og la i en krybbe.
  
    Jomfru Maria er enestående! Maria fødte Guds Sønn til verden. Det var det bare hun som kunne gjøre.   Hun var intet dødt og viljeløst redskap i Den Allmektiges hender. Gjennom sitt ”det skje meg slik du har sagt,” gikk hun inn sin oppgave med viljestyrke, klokskap, tålmodighet og evne til tro, håpe og elske også i motgang og lidelse. Hun sa sitt ”ja!”

   Salig er Maria, for hun var åpen for sin Gud. I og gjennom henne har det umulige blitt mulig, Ånd har tatt kjød, Gud blir menneske og gir mennesket del i guddommelig natur: ”Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.”

3. ”Hellige Maria, Guds mor, Be for oss syndere nå og i vår dødstime
   Som kirke er også vi kalt til å bære Jesus ut til verden. Slik Maria gjorde, hun som er bilde på Kirken; Kirken som bærer Kristus i sitt skjød, som peker på Ham, ber til Ham og ved alteret er som Maria ved korset: ser Ham bære seg frem som offer ”for oss og de mange til syndenes forlatelse.”

   Ei heller vi handler eller lever som livløse og viljeløse roboter, men med god vilje, intellekt og kjærlig hjertelag skal vi med Maria og alle de hellige som forbilde, venner og forbedere gå inn i den oppgave Gud vil gi oss.

   Oppdraget hviler ikke på oss, men på Ham som gir oss oppdraget. Vi er de som ble gitt ham som lønn, de som går foran ham
 for med Johannes Døperen å berede hans veier og å forberede et nådens år fra Herren.

   Jomfru Maria sa sitt ”ja” til Guds kall og løfte. Hun gikk inn i gudstjeneste, til kamp, lovsang og klage, til bønn og faste i det fellesskapet der Jomfrusønnen er til stede i Ord, vann, brød og vin.   
    I sin nåde kaller Han oss til fellesskap med seg: “Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sin armer. Han skal bære dem ved barmen og lede deres mødre varsomt.”

    Herren elsker oss, og ønsker å gjøre det umulige mulig i oss og ved oss ved å ta bolig i oss og å kalle oss og rettlede oss ved Ordet, gjennom Kirkens undervising, slik vi i sted leste:
“Ved de profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er hemmeligheten blitt kunngjort for alle folkeslag for å føre dem til lydighet og tro.”

    Denne hemmeligheten tok kjøtt og blod ved og i Jomfru Maria, hun som av Kristi Kirke kalles ”full av nåde,” ”salig” og ”velsignet blant kvinner.”  Av henne tok Guds Sønn menneskenatur. Han vår bror i hennes morsliv. Hun ble vår mor ved sitt ord til engelen: “Det skje meg etter ditt ord.”
   I Ham kan vi si til Maria, vår Mor: ”Hill deg, Maria, full av nåde. Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner og velsignet er livsfrukten din, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere nå og i vår dødstime.”
  
   Med Den salige Marias hjelp, med henne som forbilde og på Marias forbønn kan vi på rett ta imot ”Guds og Jomfru Marias Sønn” i med troens lydighet, takk og i tilbedelse av Han som med Faderen og Ånden var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

Fr. Erik Andreas

Nytt År – nye planer

Stevne og kurs i 2008

Økumeniske samlinger

Vi har gleden av å ønske dere velkommen til økumeniske samlinger hver tirsdag kl. 20.00 i Sta. Sunniva huskapell. Dette er åpent for alle. Adressen er Olaf Ryes vei 39, 4. etg. (Ingrid Gjertsen). Vel møtt.

Godt nytt kirkeÅr

Til helgen starter det nye kirkeåret, og vi ser frem til Jesu komme sammen med englene. Det skal bli godt å forberede denne tiden med gudstjenester, bønner og en mild faste. Nedenfor følger en preken av min store helt, Kyrill av Jerusalem. Godt nytt år, alle sammen.

"Vi forkynner Kristi komme, ikke bare ett eneste komme, men også et annet som er langt skjønnere enn det første. Det første var tegn på tålmodighet, det andre bærer det guddommelige rikes kongekrone.

Alt er dobbelt hva gjelder vår Herre Jesus Kristus. Dobbel er hans fødsel: han er født av Gud før alle tider og av Jomfruen i tidens fylde. Dobbel er hans nedstigning: en som var skjult som ull, og en annen som er åpenbar, den som ligger foran.

Ved sitt første komme ble han svøpt og lagt i en krybbe. Ved sin gjenkomst er han kledd i lyset som i en kappe. Ved sitt første komme led han på korset uten å bry seg om skammen. Ved sin gjenkomst er han forherliget, omgitt av engleskarer.

Vi dveler altså ikke ved hans første komme, men strekker oss mot det annet. Ved det første sier vi: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» Ved det annet skal vi si det samme. Når vi møter Herren sammen med englene, skal vi tilbe og si: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn»."

Kyrill av Jerusalem, teksten er hentet fra boken Kysse Spor.

Besøk fra Australia
– biskop David Chislett preker på søndag

Vi er så heldige å få besøk av en biskop fra Australia på førstkommende søndag (7. oktober). David Chislett (bildet) kommer og skal preke for oss denne dagen. Vi gleder oss til å møte ham og høre ham.

Biskop Chislett var Elisabeth og Kims prest i Australia i perioden 2000-2001, og han døpte Maria i Allsaints-menigheten i Brisbane. Vi håper mange vil delta på messen og gleder oss til søndag.

Guds trofasthet og englers hjelp

”Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem”1

Abba sang: ”I believe in angels”. Kirken tror derimot ikke på engler! 

Men Kirken tror at engler finnes! Kirken tror de står for Guds trone og lovsynger, og at det er deres fellesskap vi slutter oss til når vi nå feirer gudstjeneste.  Det er Kirkens tro at Guds engler omgir oss, oss til tjeneste og til hjelp. Men Kirken tror ikke PÅ dem. 

For Kirkens tro er troen på den éne Gud – Faderen, Sønnen og Ånden.  Han er den magnetiske nordpol som drar livene våre i hans retning; vår tillit, bønn, lydighet, hengivenhet… Å tro på andre enn Ham, er å bryte det første bud: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”!

Nettopp derfor feirer Kirken alle Guds engler!  Det er derfor vi minnes Guds engler og helgener.  For gjennom disse har Gud gitt oss del i sine planer, beskyttet oss, og gitt oss del i budskapet om kjærlighetens kamp og seier over ”ondskapens åndehær i himmelrommet”.

Gjennom helgenene og englene viser Gud oss at vi kan tro på Ham. Gjennom sine hellige, viser Han at vi at vi kan vente oss alt godt av Ham, slik barn kan vente seg alt godt fra sin far. 
Å feire Guds hellige engler, er å feire Guds godhet og omsorg for oss som er hans barn – i Himmelens Rike der den minste er som den største.

I en eldgammel preken for Mikkelsmesse, slår den gamle biskop Gregor fast: ”En må vite at ordet ”engel” peker på englenes oppgave, og ikke deres natur. De salige åndene i det himmelske fedreland er alltid ånder, men de er ikke alltid engler. Engler er de kun når det forkynnes et budskap gjennom dem”. For det er det ordet ”engel” betyr; ”Det å være en budbærer”. 

At det er Gud selv som er oppdragsgiveren, er så innlysende at det flere steder i Skriften er usikkert om vi har å gjøre med en engel, eller med Gud selv; slik Moses møtte Guds stemme ved den brennende tornebusken.

Vi feirer Mikkelsmessen, til ære for erkeengelen Mikael – men i dag feirer vi også erkeenglene Gabriel og Rafael, og alle Herrens himmelske ånder.  Englene for Guds trone i himmelen har ingen navn.  Guds ånder behøver ingen navn!
De har likevel blitt navngitt, for at vi skal se hvordan Gud kommer oss i møte med de gode nyheter, sin beskyttelse og hans seier i kamp mot den og det onde. For dette er de tre områdene vi møter Guds engler på i Skriften og gjennom Kirkens tro og liv: som budbærere, som beskyttere og som Guds kjemper i strid.

GABRIEL – er han vi hører om kommer med budskap til den salige jomfru Maria.  Gabriel betyr ”Guds kraft”, og fornyede krefter gitt av Gud kunne hun saktens trenge som skulle bære og føde Guds Sønn og vår Frelser til jorden.
Som budbærere for Gud hører vi også om engelen som stopper Abraham i det han i lydighet skal til å ofre sønnen Isak.  Engelen peker på en bukk i et kjerr – og slik bærer den bud om Ham som skulle dø for å gi oss liv.

I en av Kirkens gamle bøker - Tobits bok - hører vi fortalt om erkeengelen Rafael som medvandrer for Tobits sønn, Tobias. Navnet Rafael betyr derfor ”Legedom fra Gud”, for han gjør helt igjen det som synd og ondskap hadde slitt i stykker.
I engelen Rafael ser vi Guds omsorg for alle som er underveis. 
I den gamle bønnen før en skal legge ut på reise, ber vi Gud: ”På fredens og lykkens vei lede oss den allmektige og barmhjertige Herre, og må erkeengelen Rafael bli sendt med oss på reisen, for at vi med fred, sundhet og glede må få vende tilbake til vårt hjem”2. I Åpenbaringsboken hører vi om engler med ansvar for menighetene, og Jesus nevner selv de englene som er satt til å beskytte de minste… de ånder vi kaller verneenglene.

Gud nærer omsorg for dem som setter sin lit til Ham – dem som i sin egen litenhet klynger seg til Guds storhet.
Gud kjemper for sitt folk, og sammen med sin Kirke mot Guds motstander og motstandere. I kampen Kirken fører mot ”ondskapens åndehær i himmelrommet”, settes Guds åndehær til hjelp og bistand!

Kjære venner! Vi er også kalt til å kjempe mot all ondskap – også mot ”den onde lyst i våre egne hjerter”.  I dåpen fikk vi ridderslaget. I bønnen, gjennom Skriftens ord og i fellesskapet som kretser om Jesus Kristus i, med og under brød og vin blir vi utrustet til kampen. Våpnene vi bærer er sannhet som belte, tro som skjold, frelse som hjelm og Gudsordet som sverd. Som brynje kler han oss i rettferdighet.

Vi er ikke overgitt til oss selv.  I kampen for Guds seier, rettferd, vilje og makt står helgenene, og Guds engler!
Erkeengelen Mikael minner oss om at ingen har makt til å sette seg i Guds sted. Ei heller kan eller kan noen overvinne Herren!  Mikael betyr: ”Hvem er som Gud”!
Det er Gud som vil seire til slutt! Det avgjørende slaget ble vunnet da Gud vant over djevelen, ondskapen og døden da Jesus stod opp ”den tredje dag”.
Mikael står liksom som med et lys for å lyse opp for oss de ord i trosbekjennelsen vår, om ham ”som stod opp fra de døde tredje dag, som sitter ved Faderens høyre hånd og som skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde”.
Mikael bærer bud om at vi kan sette all vår lit til Gud – for hvem er som Gud?

Herrens dag kommer!  Men allerede i dag samles vi for å møte Ham som englene lovsynger. Han som tilbes av erkeengler, æres av krefter, veldesengler, høvdinger, herrer og troner.

I godt lag skal vi som Guds Kirke i himmel og på jorden leve, kjempe og elske til ære for FADEREN, SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR ÉN SANN GUD FRA EVIGHET OG TIL EVIGHET.

Preken, Mikkelsmesse 2005, av fr. Erik Andreas

14. september: Korsmessen om høsten / Korsets opphøyelse

Den Korsfestede Kristus
”men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og hedninger uforstand., men for dem som er kalt… er Kristus Guds kraft og Guds visdom.”1

   Bakgrunnen for Korsmessen finner vi ved å gå tilbake over 1700 år – helt tilbake til tiden rundt det første store Kirkemøte på 320-tallet.
    Moren til keiser Konstantin (den store), Helena, var et Kristustroende menneske, og tok initiativet til å gjenfinne Frelserens kors i Jerusalem. Det fortelles at de fant noen gamle kors – og ett av disse viste seg å ha helbredende kraft. På det sted korset ble funnet, lot keiser Konstantin reise to kirker kalt Anastasis og Martyrium. Disse kirkene ble innviet i midten av september året 335.

    I dag utgjør disse to gamle kirkene ett bygningskompleks og kalles Den hellige kravs kirke. Den står som et vitnesbyrd om Kristentroens anstøtssten og dårskap; troen på seier gjennom nederlag, lys som overvinner mørke, velsignelsen som stråler frem fra det alle ser som den store forbannelse, og livet som døder døden – ”for dere og for de mange”.
    Korset – et redskap brukt til tortur og drap var med ett blitt Kirkens seierstegn.
    For de kristne som levde i løpet av Kirkens første 300 år, var det å smykke seg med et kors like absurd som det ville være for oss å henge en miniatyrgalge rundt halsen – eller kanskje en miniatyr av en elektrisk stol… 

    Vi ser derfor at korssymbolet først blir brukt som et kristent symbol etter at det blir forbudt å henrette ved korsfestelse. Men allerede i Skriften sees korset som et seierssymbol, slik St. Paulus skriver: ”Men jeg vil ikke rose meg av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden.”2 Og i brevet til kirken i Kollossæ, skriver han: ”Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bilig i ham, og ved ham forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da hans skapte fred ved hans blod, på korset.” Og han fortsetter: ”Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det korset.” Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem frem til spott og spe da han triumferte over dem på korset.”3
    Etter apostlenes møte med Den oppstandne, forblir ikke korset et forbannet tre – og han som hang på det, viste seg ikke å være forbannet av Gud, men Guds velsignede, enbårne og livgivende Sønn.

    Lyset fra oppstandelsen kaster lys over Jesu egne dunkle ord fra tiden før oppstandelsen: ”Og likesom Mosen løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal han evig liv.”4 Og lyset fra oppstandelsen viser at Den enes død på korset blir velsignelse for de mange: ”Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra le til meg.”5

Denne velsignelse mottar vi i eukaristien, nattverden.  Her mottar vi korsofferets velsignelser; Herrens ord over brødet: ”Dette er mitt legeme som gis for dere.” Og ordene over kalkens vin: ”Dette er mitt blod som utygdes for dere og for de mange til syndenes forlatelse.”

   Korsets dårskap er blitt vår visdom, dets smerte er vår lindring, dets blod er vår drikk, dets sår er vår legedom og forbannelsen er blitt til evig velsignelse for oss.
 
    Derfor følger korsmerket våre liv.Det kristne liv er et liv i korsets tegn. Korset forener himmel og jord. Gud og menneske. Menneske og menneske. Gjennom Jesus Kristus.
    Vi er skapt for å leve som et kors. Vi er gjort fri ved korset, gjennom Ham som på korset led vår død.  Under korsets tegn fikk vi vår frihet gjennom dåpen til død og oppstandelse. I konfirmasjonens / krismeringens sakrament salves vi med hellig olje med et korsets tegn. Ved inngangen i Kirken tegner vi oss med korsets tegn i vigslet vann – vigslet under korset til påminnelse av vår dåp, og i Hans navn som ved korset og oppstandelsen gav oss del i nytt liv og evig velsignelse.
     Ved evangelielesningen tegner vi oss med korsets tegn: over vår panne, munn og bryst; må evangeliets livgivende ord få prege våre tanker, våre ord og vårt hjerte.
  
  Når Kirkens troende gjentatte ganger slår korsets tegn, er dette en ytre hjelp til å holde fast på en indre virkelighet: vår tilhørighet med Herren.  Til og med fingerholdningen vår viser oss dette: de tre fingrene symboliserer Den hellige treenighet; Faderen, Sønnen og Ånden. De to fingrene peker på at Jesus både er sann Gud og sant menneske.
    For dersom ikke Jesus er sann Gud, hadde han vært uten mulighet til å bringe oss del i liv og frelse. Og dersom Gud ikke hadde tatt kjød ved Den Hellige Ånd og jomfru Maria – da hadde vi aldri fått motta vår del i guddommelig natur.

    Bare gjennom korset, mottar vi evig liv. Bare gjennom å ta korset opp og å følge Ham, når vi til slutt den evige frelse. Korset tegn er derfor ikke bare et velsignelsens tegn. Det er heller ikke tegnet på at vi følger siste mote på smykkefronten. Men det er tegnet som viser til et liv i tro, lydighet og etterfølgelse.
 
  Det er til dette livet vi skal gå ut etter messen. Det er til dette livet vi velsignes, i navnet til Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og være skal én sann Gud fra evighet til evigheters evighet.               

KRISMERINGSMESSE I STA.SUNNIVA

Søndag den 19. august var det festmesse i vår lille menighet: da feiret vi vår første regulære konfirmasjon, eller krismering som vi sier. Den dagen ble Sigrid Dåvøy Holth salvet og bedt for, og avgav selv konfirmasjonsløftet. Hun tok krismeringsnavnet Sunniva.

Det var fader Roald Nikolai Flemestad, som i egenskap av generalvikar forrettet sakramentet på fullmakt fra biskop Thaddeus. I prekenen tok han utgangspunkt i Sigrid sitt valg av navn: Sunniva. Sta. Sunniva av Selje våget å stå for det hun trodde på – og hun stod fast også når troen møtte motstand. Hun er derfor et forbilde for oss kristne. Likevel kan ikke et kristenmenneske uttrette noe som helst uten i Den Hellige Ånd. Derfor er tro og kristenliv en Guds gave.

Etter vestlig katolsk skikk og bruk, er dåpen og konfirmasjonen atskilte handlinger, i motsetning til Østkirken, der konfirmasjonen skjer i forlengelse av dåpshandlingen. I Øst –og Vestkirken deler derimot troen på at dåp og konfirmasjon utgjør en helhet, at det er et sakrament der salving med olje er det ytre tegn, mens det at Gud sender sin
Hellige Ånd, er sakramentets indre virkelighet. Konfirmasjonen er på sett og vis en personlig pinsedagshendelse. Dette kom også frem i hymnene under messen, der bønnen om Den Hellige Ånd fikk prege temaet.

Fader Erik Andreas var dagens celebrant. I innlendingen la han vekt på at konfirmasjonshandlingen er en handling som gjelder hele menigheten, selv om det samtidig er en viktig personlig feiring for konfirmanten og for hele familien. Dette kom fint til uttrykk gjennom kirkekaffen som menigheten stilte med i etterkant av messen; med god mat og drikke og en flott sang tilegnet konfirmanten.

Av fr Erik Andreas

ÅNDEN, SJELEN OG KIRKEN
”Du sender ut din Ånd, og fornyer jordens åsyn”

Pinsedagen kalles ofte for ”Kirkens fødselsdag”.  Med all respekt for de som det gjør, tror jeg vi har Skriftens og Kirkens støtte for å kalle den ”Kirkens dåpsdag”. 
   Da vi ble dannet i morslivet, fikk livet i gave og ble ført inn i det jordiske, var ikke dette det samme som at vi også hadde mottatt de himmelske gaver og var ført inn i det liv som hører himmelen til.
Disse guddommelige gaver ble gitt oss i dåpen.  Da ble vi født på nytt – av vann og Ånd, som skrevet står, ble gjenfødt til et nytt liv – et liv hverken død eller grav skal få herredømme over.

   Kirken ble ikke født Pinsedags morgen. Kirken ble født ved foten av Korset. Gjennom blod og vann fra Frelserens side, ble dåp og nattverd innstiftet.  Der og da døde Sønnen vår våre synder, ja, ikke bare for våre synder – men for hele verdens synd.
   Men Herrens død og oppstandelse vil ikke dermed si at den hellige fortelling er over for vår del – at Kirken og sakramentene nærmest danner et slags dempet etterspill til det store som der skjedde.

   Nei, da Den Hellige Ånd sendes Kirken Pinsedags morgen, knyttes Herrens død og oppstandelse til Kirken, og til den enkelte menneskesjel; i dåpen døpes det enkelte menneske til Herrens død. Og vi oppstår av dåpsbadet i enhet med Ham som oppstod den tredje dag ”etter Skriftene.” 

    Pinse betyr ”femti” – og allerede i GT sikter denne festen til den femtiende dag etter påskehøytiden. Da ble førstegrøden båret frem som offer i tempelet. Da takket Gudsfolket Herren for livet, og friheten og for Guds vedvarende omsorg for sitt folk, ja, alle mennesker.
  
    På Pinsedagen ble også Kirkens første offer båret frem – mennesker som i lydighet lot seg døpe og innledet det troens liv Gud hadde gitt dem ved Kristus, i Den Hellige Ånd. 

    I Den gamle pakt skulle hvert 5o`ende år feires som et jubelår – da slaver skulle frigis, et år som ble forbundet med nytt liv og håp.
   Hvilken ny start skulle ikke være forbundet med den 50`ende dag: da fikk redde disipler nytt mot, og Gudsfolket ble dannet på grunnlag av de tolv apostler Herren selv hadde valgt ut.
    Uten Den Hellige Ånd, er Kirken like livløs som det sjelløse legeme. Dødt – og overgitt forråtnelse.  Uten Ånden hadde Kirken blir og forblitt det mange forbinder med Kirken – en død og livløs institusjon med mange og livløse ritualer.

   Men gjennom Den Hellige Ånd får Kirken liv – og gjennom Kirkens sakramenter gis vi liv. Vi gis en stemme, en iver – og knyttes til et fellesskap som føyes sammen i ”tro, bønn og sakramentene, Guds nåde, Sannhetens ord og det apostoliske embetet.”1
   I og gjennom Gudstjenesten forkynnes Påskens hendelse i Ord, vin, vann og brød. Og alt skjer i Pinsens Ånd.  Den motiverer oss til å be (både bevisst og ubevisst). Og Kirkens sakramenter hadde bare blitt skuespill uten ved Den Hellige Ånd.
   
    Dåpen er den nye fødsel i vann og Ånd.  Og i krismeringens, eller konfirmasjonens sakrament, mottar vi Åndens segl. I eukaristien virker Ånden så brød og vin blir til den oppstandne Herres legeme og blod. Det vi eter og drikker blir oss til liv – i Den Hellige Ånd. I ordinasjonen utrustes tjenere til på Herrens vegne å forestå de hellige handlinger, og presten gis ved Ånden fullmakt til å tilgi synder i Guds i skriftemålet. Ekteskapet knytter to mennesker til ett – og gjør dem til et tegn på enhetens Ånd.  Og i sykesalvingens sakrament salves vår bror eller søster med Ånden som gir fornyet tro, nytt liv og nytt håp. Sakramentene er og blir derfor synlige midler som formidler usynlig nåde; Åndens gaver som kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse2.

   Det er disse gaver Herren etter later sin Kirke – Guds gaver som griper hele oss og gir oss del i det som er målet for hvert enkelt menneskebarn. Det er noe annet verdens gaver; de søker så ofte bare å dekke det akutte behov – men hvor lenge lever vi på det?

   Målet med Kirken, er Åndens mål: å føre oss til hele sannheten. Dette målet nås gjennom kjærlighet. Og kjærlighet er å holde Kristi ord og Guds bud. Den Hellige Ånds oppgave er å minne oss om hva holde oss til og holde fast ved.

    Dette gjelder selvsagt de Kirkens sannheter som ved Åndens ledelse ble fastlagt på de store Kirkemøtene. Og ved sine ord og sine liv, viser også helgenene vei. Men ingen blir en helgen uten at Ånden får arbeide med en menneskesjel…

   Det er derfor ikke bare de store hendelser og personer som viser vei til alt det Kristus sa til sine apostler. 
   Kallet til å følge Herrens ord har vi alle fått – gjennom vannets og Åndens bad. Sannheten gis oss ikke på fat.  Sannheten gis oss i hjertet ved at Gud gjennom sin Ånd har tatt bolig i oss.

    I det hjertet Han har tatt bolig, der bor også Faderen og Sønnen. Og Gud forener oss med sine hellige – til alle tider og på alle steder.  Forenet i én Ånd, bæres vi frem som en førstegrøde for Faderen for Jesu, Sønnens skyld.

    Gi at Den Hellige Ånd gir oss å se, tro, lyde og elske Den Treenige Gud, Fader, Sønn og Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Fr. Erik Andreas

Av fr Erik Andreas